ANETTE VEDVIK

�ret 2012

02.jan.2012 kl.14:52 i Hverdagens eventyr
Ingen kommentarer

"Et nytt �r foldes ut - lik en blomst der kronbladene tett omslynget skjuler skj�nnheten innenfor."

Mark Twain.

�

Jeg kjenner alltid hjertet banke ekstra kraftig og hele brystet fylles med glede og lengsel, n�r nytt�rsrakettene skyter opp og�dekorerer himmelen�med alle verdens nydelige farger. � tre inn i et helt nytt �r er tiln�rmet lik en hellig stund for meg. Jeg kjenner p� en dyp, dyp takknemlighet over at akkurat jeg fikk livet. At jeg fortsatt lever. At jeg har s� uendelig mange minner og opplevelser allerede. Gode og vonde. De gode minnene varmer hjertet og minner meg om at jeg er elsket. De vonde minnene gir meg et st�rre perspektiv og�en smak p� hvor skj�rt og "farlig" livet er. Man kan aldri kontrollere livet. Da stopper man � leve. Lever man, s� risikerer man. Slik er det bare.

�

Parallellt med�vissheten om at livet aldri kan eller burde kontrolleres, eksisterer det allikevel en lengsel etter visdom og styrke som gj�r at alle ukontrollerbare situasjoner som inntreffer kan reguleres og takles p� en god m�te. Det inneb�rer ikke et m�l om aldri � kjenne p� frykt, sorg eller andre negative f�lelser. Men det inneb�rer et m�l om � frembringe positive konsekvenser ut fra den opprinnelige negative konsekvensen. Enklere sagt: Jeg �nsker at alt det vonde som skjer, kan vendes om til noe godt. Til dette kan vi alle v�re ypperlige verkt�y.

�

P� samme tid som jeg elsker � tre inn i et nytt �r, opplever jeg samtidig at �rets f�rste dager ofte er utfordrende for meg. Jeg filosoferte h�yt rundt dette sammen med mine s�stre i g�r natt. Kan det v�re�et heftig �nske�om � kontrollere livet som inntreffer ved hver nytt�rsaften? Et knallsterkt�h�p om "perfekte" dager i det nye �ret? Jeg elsker positivitet og optimisme, men jeg har etter hvert innsett at man kan forvente for mye av omstendighetene og av livet generelt.

�

Hvert �r pr�ver jeg � oppsummere �ret ved � skrive ned de beste hendelsene samt hva jeg har kunnet ta l�rdom av. Hvilke dager har v�rt de beste i �ret som gikk? For min del er det uten tvil de dagene hvor jeg var takknemlig for det som allerede var. Iblant dukker det opp sv�rt positive overraskelser som plutselig kan utgj�re noen av v�re livs beste opplevelser. Men hovedandelen av livets dager best�r ikke av slike superoverraskelser. St�rsteparten av dagene v�re best�r av variasjoner og repetisjoner av tidligere opplevelser og inntrykk. Det gjelder � bli klar over verdien i disse�normale hverdagsopplevelsene.

�

S� hvorfor opplever jeg ofte �rets f�rste dager som utfordrende p� ulike m�ter? Fordi en virkelighetsfjern forventning plutselig dekker over hverdagens nydelige skatter og gj�r meg aggressiv mot alt som m�tte komme i vegen for min illusjon. Om jeg er villig til � �pne dekselet til mitt fotokamera, slik at lys str�mmer inn p� filmen, kan hele Hollywood glambildene bli slettet og skape muligheter for en ny, r�, ubehandlet og vakker virkelighet.

�

Jeg vil la kronbladene p� blomsten f� foldes ut, og �penbare livets skj�nnhet slik det er, ikke slik jeg forestilte meg at det skulle v�re. Jeg vil ta i mot det dagene gir meg. M�tte styrke og visdom f�lge med, s� alt det vonde kan vendes om til noe godt.

�

Godt nytt �r til dere alle!

02.jan.2012 kl.14:52 i Hverdagens eventyr
Ingen kommentarer
Permalenke
Tips en venn

Perfeksjon til fingerspissene

05.sep.2010 kl.03:43 i Hverdagens eventyr
�n kommentar

Hvorfor jager vi stadig etter det perfekte? Og hvordan defineres egentlig perfekt? Hva kommer det av at vi aldri klarer � bli tilfredse med �yeblikkets tilstand?

Har vi blitt brune, �nsker vi � bleke tennene. Har vi knallhvite tenner, �nsker vi stram mage. Har vi stram mage, �nsker vi glattere hud. Har vi glatt hud, �nsker vi en finere nese. Og slik�ser det ut til � p�g� i�en uendelig sirkel...

Det perfekte smil.... Foto: Whitesmilesonline.

Det virker som om vi aldri kan f� nok. Og jeg tror sannelig ikke at dette bare er et moderne fenomen i v�r materialistiske verden. Jeg mistenker at vi mennesker er skapt med et kronisk �nske om forbedring. Og det er selvsagt ikke bare noe negativt med det! Hadde det ikke v�rt for v�rt �nske om en utvikling og en stadig s�ken etter nye l�sninger, hadde ikke en promille av det vi har i dag v�rt oppfunnet. V�r nysgjerrighet og�higen etter ny l�rdom lar v�r midlertidige begrensning stadig overvinnes og v�re barbariske handlingstilb�yeligheter begraves.

Foto hentet fra Cohen.com.

Samtidig kan man vel trygt si at v�r evigvarende higen etter det perfekte, lett f�rer til et liv i konstant utilfredsstillelse. Det trenger ikke � v�re noen likhetstegn mellom disse, men uten en bevissthet om sammenhengen, er det gjerne en forringelse av livskvaliteten det hele resulterer i. Ikke fordi utvikling virker forrigende, nei, tvert i mot! Men er man ikke klar over v�r naturlige iboende trang etter forbedring, vil hele livet kun dreie seg om � "v�re underveis mot et uoppn�elig m�l". M�lene kommer aldri til � ende. Og ender dem, da mister livet mening for oss.

Skj�nnhetens referansepunkt.
Jeg har mange ganger�lurt p� hvordan selvbildet til v�re slektninger fra forhistorien var. Da det eneste speilbildet man�kunne skimte var i�vannets overflate. Da de eneste referansepunktene for skj�nnhet fantes i n�rmeste mils omkrets, blant venner av venner, slektninger av slektninger. I dag m�ter man sitt detaljerte speilbilde�sv�rt mange�ganger om dagen. De henger overalt og man �nsker gjerne � ta en ekstra titt ogs�. Se bare p� hvordan vi titter p� oss selv n�r vi g�r forbi store butikkvinduer i byen, eller slenger et stj�lent blikk�mot speilene i klesbutikken! I dag finner man referansepunkter for skj�nnhet p� hvert eneste hj�rne, hentet fra de vakreste av de vakreste blant 6 milliarder mennesker. I tillegg er referansepunktene ikke s�rlige p�litelige om man skal v�re helt �rlige. Skj�nnhetsidealene har stort sett f�tt puttet inn silikon b�de her og der p� kroppen, har hatt det som heltidsjobb og fokusere p� og finpusse p� sitt utseende, i tillegg til at dataprogrammene har finjustert p� det som kanskje ikke var helt optimalt. Vi sammenlikner oss med det perfekte. Det umenneskelige.

Dove Evolution Ad
Uploaded by pezhammer. - Check out other Film & TV videos.

Den ufullkomne virkeligheten.
Jeg innr�mmer gjerne at jeg er over gjennomsnittet opptatt av "stadig forbedring". Jeg har ikke tall p� hvor mange m�l jeg har satt meg i l�pet av min livshistorie s� langt, og jeg kommer stadig p� nye. Jeg skal bli flinkere p� ditt og p� datt, bli penere, sterkere, klokere, raskere og rikere. Jeg skal ta den og den utdannelsen og oppn� det ene og det andre. Midt oppi alt har jeg etter visse livserfaringer imidlertid l�rt meg at dagen i dag er av verdi og at den er verdt � legges merke til, i stedet for at den kun skal v�re et verkt�y for � komme til morgendagen! Klarer man � elske livet slik det er i dag, samtidig som man arbeider for at morgendagen skal n� nye h�yder, har man oppn�dd en sunn balanse i livet. P� samme m�te burde vi l�re oss til � elske oss selv akkurat slik vi er i dag, med fedmen rundt midjen og de skjeve tennene. �nsket om perfeksjon er menneskelig, men den ufullkomne virkeligheten er elskverdig og i stand til � gj�re oss lykkeligere enn vi aner...

05.sep.2010 kl.03:43 i Hverdagens eventyr
�n kommentar
Permalenke
Tips en venn

Utgivelse 2012: Suksess og fiasko.

02.sep.2010 kl.19:10 i Utgivelse 2012
Ingen kommentarer

Fortsettelse p�"Koffeinsjokk og brainstorming"...

Produksjonsfasen i G�teborg var i gang. Hvordan gikk jeg n� frem for � f� mest mulig ut av m�nedene som var satt av til �ving og produksjon av musikk, kunst og poesi?

MUSIKKEN
De f�rste ukene var jeg fast bestemt p� � �ve flere timer per dag b�de p� sangteknikk, gitar og bassganger. Jeg gjennomf�rte det ogs�, men merket at det krevde vesentlig mer krefter enn jeg hadde forestilt meg. Sangteknikk med fult fokus i 60 minutter tar p�! Det er som � holde pusten s� lenge man kan av og p� i en halvtime eller stramme magemusklene mens man konsentrerer seg dypt p� tonepresisjonen i en halvtime. Det gav ingen umiddelbare resultater, men etter�noen uker merket jeg forbedringer.

Utholdenheten i gitar�vingen var ikke s�rlig stor. Det holdt i noen uker, s� dabbet det av. Problemet var at jeg hadde litt for mange fokus p� samme tid. Etter hvert valgte jeg � prioritere musikken siden det kom til � v�re det viktigste materialet for utgivelsen.

L�tskrivingen var vanskelig. Det dukket stadig opp ideer til l�ter, men s� fort jeg n�rmet meg en avslutning p� teksten, var jeg g�tt lei eller syntes den ikke holdt m�l til en ny utgivelse. Jeg hadde lyst p� noe annerledes og genialt. Ikke de typiske oppbygningene og arrangementene. Ikke de forutsigbare akkordprogresjonene. De f�rste ukene var jeg sv�rt kritisk, og fikk bare komponert 2-3 l�ter jeg ble s�nn nogen lunde forn�yd med.

Stearinlysene ble tent og lyset slukket p� baderommet, mens jeg levde meg inn i en f�lelsestilstand av en annen verden for � fullf�re teksten p� en ny l�t.

Om noen f� uker befinner jeg meg i studio igjen, og kan gi dere smakebiter fra det kommende albumet.

KUNSTEN
I de f�rste ukene av produksjonsfasen jobbet jeg ogs� mye med forberedelsene av kunstverkene. Iblant dukket hele malerimotiv plutselig opp i hodet, mens jeg andre ganger satt timesvis og grublet over�motiv eller komposisjon.�Jeg brukte dager p� � lete meg frem til aktuell symbolikk til maleriene eller � utforme�skjulte budskap.�Ingenting skulle v�re tilfeldig i kunstverkene.

Et par uker etter ankomsten til G�teborg satte jeg i gang med � skissere det ene motivet. Jeg hadde kj�pt inn store papp-plater som jeg bare s� vidt hadde klart � f� med meg gjennom byen uten en skramme p� grunn av den sterke vinden og de trange trikkene. Hjemme i leiligheten satte jeg meg p� gulvet med platen. Jeg var nesten nerv�s da jeg startet. Jeg ville s� gjerne at motivene jeg s� for meg,�skulle komme riktig ned p� papiret!

Klart for f�rste skisse...

Etter en dags arbeid, hadde jeg tro p� at det kunne fungere slik jeg hadde forestilt meg,�men h�pet ble fort ruinert da jeg neste dag satte i gang med oljepastellen over blyantskissene. Oljepastell hadde fungert s� fint p� tidligere arbeid jeg hadde gjort, men denne gangen ble det fiasko! Flatene ble umulige � f� jevne og myke, og linjene ble for grove. Jeg var ordentlig skuffet og�frustrert over at s� mange timers arbeid var forgjeves!

F�rste skisse ble mislykket...

Av en eller annen grunn ville jeg ikke gi opp troen p� at oljepastell kunne fungere videre for mine prosjekter. S� jeg pr�vde meg p� et annet motiv og h�pte p� at en s�lvfarget hud og et annet oljepastellmerke skulle gi andre resultater. Men den gang ei... Flatene ble fortsatt ujevne og gav et amat�rmessig inntrykk.

Andre skisse ble ogs� mislykket...

Jeg inns� at jeg m�tte revurdere mitt valg om � bruke oljepastell for kunstutgivelsen. Jeg hadde h�pet � kunne bruke et materiale hvor jeg kunne la h�nden ber�re underlaget mens jeg arbeidet, samt unng� oljemalingens noe tungvinte forberedelse, etterarbeid, t�rketid, whitesprit-lukt, tidkrevende arbeid, m.m. N� stod jeg i villrede om hvordan jeg skulle g� frem for � f� mine motiver virkeliggjort...

Etter de to mislykkede fors�kene, valgte jeg kun � finpusse p� ideene mine til malerimotivene og skrive alt ned, for s� � legge kunsten p� hylla for en stund.

POESIEN

"I'll be counting raindrops
on my way to the sea..."

Poesien ble stort sett til p� mine mange kaf�visitter, men ogs� noen ble skapt p� togreiser, i leiligheten, under dyna, ved vinduskarmen, osv. Jeg har aldri satt meg inn i hva meditasjon inneb�rer og hvordan det fungerer, men jeg kan tenke meg at poesiskrivingen ble til i liknende tilstander. Jeg var n�dt til � f�le p�, smake p�, og vente p� ord og bilder, for at poesien skulle kunne formidle grunnf�lelsen jeg hadde. Det er en sv�rt spesiell f�lelse � sitte slik og vente og stadig "grave seg dypere inn i en f�lelsestilstand". Det er som om hjertet blir tettpakket med kj�rlighet, som om hele rommet blir fylt av et p�takelig n�rv�r av en st�rre makt. Noen ganger ble f�lelsen for overveldende s� t�rene tok helt over (klarte � unng� dette p� kaf� for dere som s� for dere en fantastisk dramatisk scene der...haha...) Det var som om jeg borret meg n�rmere kjernen av meg selv og min eksistens, men ogs� borret meg n�rmere livets dypereliggende mening.

Kafe Condecco i G�teborg. Foto: Dwaffie.

Men det var ikke alltid bare "sannhetss�king"�som skulle til. Mange ganger satte jeg meg bare p� kafeen og lot ordene renne ned p� arket uten � v�re kritisk i det hele tatt. Det resulterte flere ganger i formuleringer jeg ble begeistret for. Mye av slike skrablerier ble kastet eller str�ket ut, men ofte var der noen ord eller setninger som var verdt � bygge videre p�.

F�r jul var 9 av 14 poesistykker ferdige. Hvordan poesiene skulle presenteres hadde jeg derimot ingen anelse om! Det fant jeg sm�tt om sen ut av p� ny�ret i 2010.

Utgivelse 2012: Koffeinsjokk og brainstorming.

01.sep.2010 kl.16:09 i Utgivelse 2012
Ingen kommentarer

Fortsettelse p� "Produksjonsfasen i G�teborg"...

H�sten i G�teborg ble en rik tid. Kanskje ikke s�rlig rik p� penger, men rik p� ideer, tanker, f�lelser og oppdagelser. Det var som en etterlengtet tur som aldri tok slutt. En start p� noe jeg ikke s� enden p�.

Jeg fikk en sterk overbevisning om at jeg var plassert p� rett plass til rett tid. Som om jeg var ledet inn i noe som var ment for meg i planen om mitt liv. Det var mange momenter som bidro til det, men det er mer dagbok-stoff, og som ikke h�rer med i denne bloggen;-) Uansett ble den underliggende f�lelsen av at dette var rett, noe som gav meg styrke og inspirasjon til � fortsette arbeidet, n�r motgangen og motl�sheten iblant dukket opp.

G�teborg sentrum. Foto: Jeffrey Shimizu.

Hjerne for meg.
Ideene boblet opp. Jeg husker spesielt en dag da jeg satt ute i h�stsolen p� en kafe i G�teborg sentrum, hvor jeg kjente en eksplosjonsartet glede inni meg over alle ideene som str�mmet p�! Jeg s� for meg malerier, h�rte poesi-setninger i hodet, og komponerte rytmer og melodier overalt hvor jeg gikk. Det var like spennende hver gang � sette seg ned p� en kafe og ta frem skriveblokken og pennen. Ikke alltid kom de geniale ideene frem, men iblant fikk�jeg glimt av noe som begeistret og fanget meg.

Stamkaf�.
Jeg fikk meg fort en stamkafe i G�teborg og�betjeningen bak kassen kunne stort sett gjette hva jeg skulle ha s� fort de s� meg. Det gikk i kaffe-slag hver gang. Koffeinen satte fart p� ideene. Det satte imidlertid ogs� fart p� n�r jeg M�TTE reise p� meg og g� derifra p� grunn av den rastl�se kroppen. De daglige koffeinsjokkene ble i en periode s� ille at jeg m�tte nekte meg selv � drikke kaffe. Den gode smaken og intense�oppkvikkelsen veide ikke opp mot den urolige f�lelsen innvendig og�de skjelvende hendene som stadig m�tte kureres med badekarbad og r�dvin...!

Espresso House var en av favoritt-kafeene i G�teborg.

Uansett ble kaf�turene mange og de kreative timene enda flere. P� kafeene satt jeg og leste visdomsb�ker og jobbet for � holde t�rene eller smilene tilbake, utformet sangtekster, jobbet meg frem til symboler for maleriene, lot ordene utfolde seg fritt p� papiret og eksistensielle sp�rsm�l filosoferes over. En kaf�tur hver dag var ikke voldsomt god �konomi, men sett i betraktning av hva hver enkelt kaf�time kunne fremkalle, var det uten tvil verdt det.

Mange verk - en utgivelse.
Stadig pr�vde jeg � koordinere de ulike ideene, slik at jeg etter hvert kunne klare � gj�re musikken, kunsten og poesien til en helhetlig pakke. Jeg ville ha en oppbygning og utvikling fra f�rste til siste spor innenfor alle kunstformene. Jeg ville at de skulle reflektere noen sannheter om v�r eksistens. I tillegg ville jeg at alle like nummer i utgivelsen skulle h�re inn under samme tema. Alts� at sang nr.1 skulle v�re knyttet opp mot maleri nr.1 og poesi nr.1. Sammensveisingen av temaene tok tid, men etter noen uker hadde jeg laget rammene for hele utgivelsen p� til sammen 42 verk! 14 sanger, 14 poesistykker, 14 malerier. Hvordan hvert enkelt verk skulle vise seg � bli, var derimot uvisst...

Utgivelse 2012: Produksjonsfasen i G�teborg.

28.aug.2010 kl.15:40 i Utgivelse 2012
Ingen kommentarer

Fortsettelse p� "G�teborg som startsted"...

Da jeg "landet" i G�teborg og dagene l� kliss�nakne foran meg, var jeg sv�rt spent p� om jeg faktisk ville oppleve at kreativiteten fl�t slik jeg hadde h�pet at en flytting kunne medf�re. Tanken var at det � flytte til et "ukjent" sted kanskje ville bidra til at jeg fikk nok konsentrasjon og inspirasjon til � kunne skape noe og�videreutvikles. Jeg var litt redd for � skulle oppdage at den intense stillheten kanskje bidro til det motsatte...

Jeg satte i gang med arbeidet�med en gang, men brukte ogs� noe tid p� � bli litt kjent i G�teborg og omr�dene rundt.

Steintrappene ned til trikken. (Og steintrappene�opp fra trikken;-)

Mitt kj�re G�teborg-sentrum.

Jeg m�tte ta en tur helt ut til havet. Her ved L�ngedrag.

B�tene var mange og dyre og vinden frisk:-)

Vakkert. Vakkert. Vakkert.

Livet i et rolig tempo
Jeg forstod ganske raskt at jeg hadde tatt en rett beslutning�om � flytte. Ideene boblet opp ganske raskt. Men kanskje like viktig ble den overveldende f�lelsen av � ha MASSE tid. Den�gjorde egentlig hele flyttingen verdt i seg selv.

Vi lever nemlig i en voldsomt hektisk hverdag veldig mange av oss. Forventningene om effektivitet styrer hverdagen og handlingene v�re p� s� mange m�ter. Alt skal gj�res raskest mulig og med minst mulig pes. Har man ikke v�rt effektiv en dag, kjenner man seg mislykket og tiden oppfattes som bortkastet. Jeg har f�tt et nytt syn p� dette med tid i l�pet av det siste �ret p� grunn av oppholdet i Sverige. Jeg oppdaget plutselig verdien av � bare v�re til i �yeblikket. Verdien av � sitte stille, bade i badekaret, g� en tur, sitte p� trikken, bruke tid p� � lage en matrett, spille noen toner, lese en god bok, nyte en kaffe p� kafeen, betrakte forbipasserende p� gaten, tenke, gruble og filosofere, takke for livet, smile, og puste! Frav�ret av stress og den bevisste tilstedev�relsen i eget liv gav en ny dimensjon til min livskvalitet. Aldri f�r har hjertet boblet over slik av takknemlighet over � leve, av kj�rlighet til medmennesker, og av kj�rlighet til meg selv. Aldri f�r har jeg�kjent p� en s� inderlig fred. Alle disse oppdagelsene la selve grunnlaget for hele neste utgivelse. Budskapet tok form dag for dag og jeg f�lte jeg var inne p� noe vesentlig og viktig. Noe jeg selv kjente p� kroppen at forandret meg.

Tegneblyanten og papiret

Underveis i prosessen med en liten julegave til stores�steren min.

Det var godt � endelig ta i en tegneblyant igjen og ikke minst�g� i kunstmateriellbutikker for seri�st � skulle handle inn noe! Hvilken nytelse � sitte ved kj�kkenbenken � forme noe p� et papir, mens jeg lyttet til regnet som p�ste utenfor...

Jeg merket det gav mening for meg � skulle f� bruke noe av det jeg tidligere hadde v�rt flink p�. Tegning var en kjempestor interesse for meg da jeg var barn, men ble nesten helt borte i ten�rene og voksenalderen. N� var tiden kommet for � ta det opp igjen og � la �vingen gj�re ferdighetene bedre.

Utgivelse 2012: G�teborg som startsted.

26.aug.2010 kl.14:36 i Utgivelse 2012
Ingen kommentarer

Om 3 uker har jeg arbeidet i 12 m�neder med utgivelsen som�skal lanseres�i 2012. 18.september i 2009 flyttet jeg nemlig til G�teborg med den hensikt � fokusere p� musikken fullt og helt for f�rste gang i mitt liv!

La meg ta dere med p� en reise som startet for ett �r siden:

I fjor sommer jobbet jeg hardt og intenst for � klare � gjennomf�re en flytting. Jeg var fast bestemt p� � f� det til, men utfordringene stod i k� f�r avreisen. 1 uke f�r jeg reiste hadde jeg fortsatt ingen leilighet � flytte inn i, og 1 dag f�r hadde jeg fortsatt ingen bil � kj�re nedover med. Det var heller ingen "hurramegrundt"-stemning da jeg forlot Hamar og Oslo den 18.september, for � si det slik. Overlevelsesstrategiene surret stadig oppi hodet og det hele var et stort spenningsprosjekt med ukjente utfall. Men avg�rde dro jeg. Noks� idiotisk, ufornuftig og irrasjonelt akkurat der og da.

F�rste stoppested i Sverige p� vei til G�teborg 18.september 2009. Foto: Marie Helene Gr�nneng.

Da jeg og min manager endelig kom frem til G�teborg, viste det seg i tillegg at leiligheten jeg skulle leie p� ingen m�te var forberedt for innflytting. Alle sakene og tingene til eieren stod fortsatt der og ingenting var verken vasket eller ryddet! Matvarer i kj�leskapet, st�v og h�r overalt, lukt og rot... Det kjentes som om det virkelig ble lagt kjepper i hjulene for meg og jeg begynte seri�st � lure p� om�denne flyttingen var�"definitely not meant to be"...

Leiligheten var langt fra innflyttingsklar! Foto: Marie Helene Gr�nneng.

Heldigvis hadde jeg med meg en kronisk positiv venninne og manager, som var klar for � rydde og vaske og f� meg "innflyttet" samme kveld! S� vi vasket og vasket i 4 timer begge to. Og gjett om det ble forandring! Fra � st� med f�lelsen av "Her orker jeg virkelig ikke � tilbringe ett halv�r for � v�re kreativ", ble f�lelsen omgjort til "Dette kan absolutt v�re en fin bolig � skulle bo i mens jeg �ver og komponerer"!
Hele vindfanget var overfult av s�ppelsekker etter all sorteringen vi hadde gjort for eieren av leiligheten.

Etter rydding og vasking i 4 timer s� leiligheten ganske s� innbydende ut allikevel:-)

Her skulle jeg sove h�sten 2009.

En liten balkong med en deilig, luftig gardin foran.

I G�teborg kjente jeg kun en person og dette var en person jeg visste jeg ikke kom til � ha daglig kontakt med. Det var derfor en skikkelig merkelig f�lelse � si hade til min manager neste dag og sitte igjen mutters alene i leiligheten i en storby jeg�verken kjente noen gater�eller mennesker. Internettet var ikke bestilt, telefonen var r�dyr � bruke, ingen musikk l� inne p� dataen min til � lytte til, ingen TV i leiligheten. Alt var sykt STILLE. Jeg var plutselig i G�teborg i Sverige og skulle bo HER. Dagene foran meg var helt blanke og uten noen planer. Det eneste som skulle gj�res i m�nedene fremover (bortsett fra � reise til Norge 1 uke i m�neden for � jobbe) var � �ve, synge, spille, komponere, male, tegne, filosofere og la hjernen konstant tillate "brainstorming";-)

Overgangen var stor fra hektiske arbeidsuker�og en storfamilie�i Hamar til en d�nn stille leilighet uten ett eneste kjent menneske i n�rheten � bruke tid med. Det var b�de trist, rart og godt.

G�teborg skulle inntas med ny musikk, ny kunst og ny poesi! Foto: Marie Helene Gr�nneng.

N� l� flere m�neder foran meg med det jeg hadde dr�mt om s� lenge; nemlig � bare bruke tid p� � v�re kreativ og � utvikle mine ferdigheter!

Fortsettelsen p� den lille reisen (som etter hvert ble noks� lang) f�r dere om noen veldig f� dager;-)